Min fødselsopplevelse !


Flirte godt når jeg så dette første gangen jeg var innlagt.

 

 

Når jeg gikk gravid syns jeg det var skikkelig gøy og lese fødselsblogger, og syns det er like moro enda. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg sluttet med det (mens jeg var gravid) fordi det ble plutselig mer skremmende. Men nå syns jeg det er arti igjen. Og nå syns jeg det er skikkelig gøy og faktisk kunne skrive min egen. Like etter fødselen, hadde jeg et så behov for å snakke om det, at jeg kunne snakket med hvem som helst. Det var alt jeg ville snakke om, og det var det jeg snakket om. Mamma sa en gang at hun hadde så behov for å snakke om det etter sin første fødsel, at hun kunne snakket med kassadamen i butikken om det! Og den følelsen gjenkjente jeg, bare ville snakke om det! Jeg er heldig som har så tålmodige venner, at de har hørt på meg uten å bli gale av det.. Hadde jeg hatt internett før, hadde denne bloggen nok poppet opp ganske tidlig. Å bære opp et barn er stolthetsfølelse nok i seg selv, og føde et barn gjør det enda større! Og jeg hadde jo også en veldig fin fødsel.


(Selvdigger bilde i uke 38;)


Jeg var jo allerede innlagt på sykehuset (takk og lov). Var innlagt pga for høyt blodtrykk. Og ble lagt inn på selve terminen for det var altfor høyt tross medisiner denne dagen. Men jeg skulle få lov til å reise hjem til mamma og spise mat og pakke klærne mine selv. Men legen skulle undersøke livmorhalsen min først. Dette var jeg gjennom for noen dager siden, og det var ikke noe ubehagelig på noen måte. Så jeg gruet meg ikke for det. Men denne legen var litt raskere og voldsommere, og det var direkte ubehagelig, også fikk jeg et skikkelig tak fra ryggen samtidig. Og det var veldig vondt. Etterpå sa legen at han hadde vært hard med vilje, for nok var nok. Han håpet at fødselen kansje kunne komme igang av seg selv med litt hjelp, så vi slapp en eventuell igangsetting dagen etter. Helt greit, det hører jo med. Etterpå fikk jeg reise hjem litt. Dette var tidlig på dagen, jeg og stemoren min reiste på MC-donals og spiste en liten kyllingburger meny, så kjørte hun meg til mamma. Mens vi var på MC-donals var jeg og tisset, og der hadde jeg begynt å blø litt. Og kynnere var ganske intense, men det hadde de vært ofte. Så jeg trodde det var samme som jeg hadde kjente noen dager før. Og tenkte ikke mer over det, annet enn den lille blødningen. Jeg kom hjem til mamma og luftet hundene og slik. Der hadde jeg blødd mer, og kynnerne var fortsatt like intense. Mens jeg satt og ventet på at mamma skulle komme hjem fra jobb, pakket jeg klær og satte meg på stuen etterpå. Da sendte jeg melding til kjæresten min, at han kunne forberede seg på og komme i kveld for nå var det like før. Jeg vurderte og be han bare komme når han var ferdig på jobb, og angrer jo på at jeg ikke gjorde det. Så kom mamma hjem, og hun laget middag og hjalp meg og ordne ferdig resten av tingene mine. Hun kommenterte at magen min var veldig langt nede nå, det la jeg ikke merke til selv. Men alikevel måtte jeg be mamma om å finne fram speilrefleksen og ta bilder av magen min fra alle vinkler og kanter. Jeg visste jo at den snart ville være borte, at dette var siste mulighet til og få fine gravidbilder av meg selv. For det var nemlig ganske moro. Disse bildene skal jeg legge ut når jeg får dem av mamma. Nå var klokken rundt syv- åtte. Og jeg klaget til mamma over hvor vonde kynnere var, men det var på en måte ikke noe værre enn det jeg allerede hadde kjent på i flere uker. Men de kom liksom mer fra halebeinet og de kom mer intenst. Vi reiste til sykehuset, og der delte jeg bekymringen min med jordmødrene, og håpet jo at noen skulle fortelle meg at dette var rier. Men neida ! Når jeg forklarte som best, svarte jordmoren at vi fikk se om det ble til rier i løpet av natten. Ble til rier?! Hva pokker sku jeg gjennom, lurte nå jeg på nå. Jeg spurte atter en gang, om jeg burde ringe etter kjæresten min, som da var hjemme, altså to og en halv time unna. Nei, det trenger du hvertfall ikke tenke på enda, svarte jordmoren. Jeg ble skuffet, over at det de fortalte meg var at jeg ikke hadde mere rier, dette var bare vanlige kynnere.

 

</p>
Det kom mer og mer intenst, og det gjorde grenseløst vondt. Men det var absolutt til og overleve, smerten var ikke det værste jeg har følt, men det gjorde meg veldig fortvilet. Jeg forsøkte og forklare som best til jordmor, som fortsatt mente at dette bare var kynnere, at jeg skulle ta det helt med ro og vente og se i løpet av natten. Noe som gjorde meg mer fortvila, at det var alt de hadde og si meg. Flinke var de, men de skulle nok ha undersøkt meg, men ingen forsto hvor vondt jeg egentlig hadde.

Etter og ha drøftet det med mamma, som fortsatt satt hos meg, for hun var vel den eneste som forsto at dette var mer enn kynnere. Hun kjenner meg og forsto at jeg hadde rier. Så var jeg endelig ferdig med å sitte på fosterregistrering, så gikk jeg utav rommet og ringte Remi. Jeg sa det som det var til han, at han kunne pakke tingene sine og reise for så vondt har jeg aldri hatt. Ingen har undersøkt meg, men vondt var det. Nå var jeg sikker på at jeg skulle føde, og jeg skulle føde ganske snart. Og rett hadde jeg også. Mamma sto og masserte ryggen min litt, jeg var på rom med to andre personer. Også kom jordmoren inn igjen, og da prøvde jeg atter en gang og si at dette måtte være mer enn kynnere.. Da bare klarte jeg ikke holde på fortvilelsen mer, og begynte og gråte. Jordmoren var så snill og grei, det var de alle. Kjempeflinke og snille, men nå var jeg uansett fortvilet. Hun trøstet meg litt sammen med mamma før hun forsvant igjen. Så skulle jeg gå og tisse, og da føltes det ut som om jeg ikke greide og slutte. Da forsto jeg selv at nå hadde vannet gått. Jeg skulle reise meg opp og gå ut og si ifra, men da kom det mer, pluss resten av slimproppen. Jeg klarte jo ikke og tørke opp selv, for det var fortsatt så vondt. Så jeg ropte mamma inn, og hun tørket opp og gikk og sa ifra til jordmødrene at nå måtte jeg få et eget rom og nå måtte de undersøke meg. Så da jeg hadde skiftet for andre gang og kom utav doen sto mamma og jordmoren på gangen med sengen og tingene mine. Og vi gikk fra rugekassa og til fødestuen. Nå gjorde det bare vondere og vondere, jeg husker godt at jeg gikk fra rugekassa og innpå føden, men husker ikke alikevel, det er så vagt. Tid og sted forsvant mer eller mindre, jeg kunne ikke ha vært mer likegyldig. Da vi kom inn på fødestuen la jeg meg ned på en dobbeltseng, og lå med bånd rundt meg som fulgte hjerterytmen til barnet og som målte riene mine, men denne riemåleren var ikke til og stole på pga at den generelt var så følsom. Så det var i hovedsak hjerterytmen til barnet de fulgte med. Jeg ringte Remi og spurte hvor han var, og han var på vei men fortsatt underkant av to timer unna. Jeg fortalte han at jeg var flyttet på føden og skulle undersøkes nå, og dte gikk vel i samme øyeblikk opp for oss begge at nå var det alvor! Jeg hadde så vondt at jeg orket ikke prate, så la bare på. Nå visste jeg at fødselen var igang og Remi var på vei, alt er ok. Jordmoren som fulgte meg inn hit gikk av vakt nå, og en ung jente som var under utdanning skulle ta over sammen med veilederen sin. Hun var skikkelig koslig, det var hun som gikk av vakt også, men det viktige for meg var at den som var tilstede med meg var grei, og hun var supergrei, takk og lov. Det har veldig mye og si når du er i en så sårbar posisjon som du er i når du skal føde. Man aner det ikke før man har gjort det.



 

De undersøkte meg begge to, og var enige om at jeg hadde 3-4 cm åpning. "Åh, det var jo ikke rart du hadde vondt" sa de.  Fint, tenkte jeg. Da har Remi god tid til og rekke hit, og vi har fått bekreftet at jeg faktisk var igang slik jeg lenge hadde mistenkt. Mamma skulle være hos meg til Remi kom, og hun masserte ryggen min med oljer jordmoren ga henne, det gjorde godt men var vondt for hver rie, men om hun slapp var det jo like vondt, så da var det vel egentlig godt og bli strøket og massert på ryggen selv om det var vondt. Jeg fikk en enorm pressetrang, og var sikker på at jeg skulle på do. Jordmoren sa klart at jeg måtte ligge eller stå, men ikke gå på do. Jeg hørte etter, men etter en stund var jeg virkelig sikker på at jeg måtte på do, det var det jeg måtte ! .. Så jeg rev av meg alt av bånd og styr som fulgte fosteret, og gikk på do. Idet jeg satte meg måtte jeg reise meg igjen, for da fikk jeg en så sterk trang til å trykke at det var ikke til og tro. Jeg forsto plutselig hvorfor hun forsøkte og si at det var best jeg lot være. Presset fra magen var så vondt, jordmoren forklarte at det var fordi alt vannet var gått, og når alt vannet er borte er det ikke noe "beskyttelse" mellom barnet og magen. Og dermed presser fosteret automatisk mer på meg i alle kanter. Det var skikkelig ubehagelig! Og riene føltes som om de presset alt av stemmen jeg hadde utav meg, uutholdelig vondt, men til og overleve.

 

Når jeg kom inn igjen til sengen, sa de at de kunne hente en slik gå-ting til meg. (Husker ikke hva det heter, men slik man holder seg i med hendene når man går, og kan lene seg på med overkroppen). Men det ville jeg ikke ha akkurat nå, når jeg sto ville jeg legge meg, og når jeg la meg ville jeg stå. Vrient?!

Men nå ble trykketrangen så enormt mye værre, og værre. Jeg lå kun og sa at jeg måtte trykke, jeg ville trykke, jeg måå trykke. Det var det eneste jeg sa. "Ikke trykk" svarte de hele tiden. OG jeg svarte med at jeg må, men gjorde det ikke. Men fikk så trang til det, at jeg ville og fortsatte og si det. Etter en stund med disse pressriene, skulle de finne lystgass til meg. Jeg svarte ikke om jeg ville ha det, for jeg var bare likegyldig. Du blir bare så likegyldig uansett hva. Men da jeg fortsatt lå og skrek at jeg ville presse, undersøkte jordmoren meg endelig en gang til. Og til alles store overraskelse hadde jeg full åpning. Så hun hentet veilederen sin og ordnet klart fødestolen som de kalte det.

Hun spurte om jeg ville flytte meg over i den, og jeg reagerte med og spørre om jeg skulle føde nå, ja svarte hun. NEII svarte jeg .. Jeg sku ikke føde noe barn før Remi var komt ! Så det var nå så greit. Mamma forklarte jordmoren at kjæresten var på vei, og jeg fikk mamma til og ringe han og finne utav hvor han var. For jeg greide rett og slett ikke ringe selv. Imens forklarte den snille jordmoren meg at det ikke var bra for hverken meg eller barnet om jeg nektet og presse, at Remi måtte få komme når han kom, og det måtte barnet få lov til også. Og jeg måtte jo innse at dette bare måtte skje. Mamma kom tilbake og hadde snakket med Remi som fortsatt var langt unna. Jeg ble så utrolig lei meg, alt bare føltes som om det skulle rase et øyeblikk. Jeg fikk så panikk at det føltes ut som om jeg skulle besvime, jeg fikk så vondt og det føltes ut som om tusenvis av nåler bokstavelig talt stakk rundt i ring på hele brystet mitt.

Nå måtte jeg virkelig ta meg hardt sammen, og det var søren ikke lett. Men det ville verken hjelpe meg eller lille at jeg skulle backe ut NÅ. Når jeg fikk tilbake pusten og fått mange støttende ord av de snille menneskene som var tilstede, både mamma, jordmoren og en barnepleier og veilederen til jordmoren min. Så var jeg endelig klar for og forsøke og starte. Jeg reiste meg og gikk bortil fødestolen, (en seng/stol sak, med mye flyttbart på, fint for fødende). og klatret på plass i den og fikk klarsignal om at jeg skulle presse når jeg følte trangen. Men ikke utenom riene. Jeg svarte med og starte med det samme. Mamma holdt meg i ene hånden, og barnepleieren i andre. Og jordmødrene var på plass der de skulle være. Jeg dro alt jeg maktet i de, og dyttet med beina på fotstøttene og tok imot alt av råd om og lene meg fram i hvert press istedenfor bakover slik det fristet. Jeg følte at alt gikk bra når jeg fikk presse, jeg kjente virkelig at barnet flyttet seg, kjente virkelig hvor barnet bare tok seg plassen det ikke var plass. Kjære vene, hadde det ikke vært for den sterke trykketrangen ville jeg ikke klart og fortsette og presse ut, for det var ikke ord for hvor vondt dette var og hvor godt jeg kjente at det flyttet seg nedover. Men fortsatt, jeg følte meg så likegyldig at det var faktisk ikke den største plagen der og da. Det eneste som sto i hodet mitt, det var og BLI FERDIG. Når jeg presset syns jeg det gikk kjempegreit, det var kun i noen øyeblikk av gangen det føltes slik, jævlig liksom. Mellom hver rie, riktignok i bare noen sekunder men alikevel var det noen dyrebare sekunder under en fødsel. Så la jeg meg godt ned og pustet ut og nøt følelsen av at det slapp taket. Det var direkte godt ! Som om du er skikkelig trøtt, sånn ordentlig utslitt trøtt og legger deg ned og holder på og sovne, den følelsen kan sammenlignes. Men så gikk sekundet over og rien kom tilbake, og jeg skyndte meg og bare presse alt jeg hadde for og føle minst mulig på smerten og bli fortest mulig ferdig. Plutselig hører jeg de sier "barnet ditt har masse hår på hodet", og der og da føltes det så uvirkelig og fårstå at hvor langt jeg var komt. Kjære vene, nå kjente jeg hvor langt ned barnet var, og de kunne se håret hennes, jeg var jo snart ferdig !! Og jeg forsto plutselig at det værste mer eller mindre var over, og sluttet og være så innmari redd. Det eneste som sto igjen var og få det ut, ut så ferdig. Når jeg da abre holdt inne stemmen, pustet i skikkelig og presset i det jeg hadde igjen av krefter, et par ganger føltes det virkelig tomt. Og det kunne føles ut som om babyen satt fast, men plutselig var hun ute. Og i det samme sekundet hun kom ut, slapp alt trykket og presset fra magen og underlivet helt opp! Og det føltes tross for hvor vondt behagelig. Og med det samme løftet de henne opp og la henne ned på magen min, med hodet på brystet. Og jeg var så konsentrert på henne at jeg tenkte ikke over om noe i det hele tatt gjorde vondt mer. Også laget hun bittesmå lyder, og jeg bare følte så mye at jeg finner ikke ord.

Helt fantastisk, mitt lille barn lå nå på meg og laget små lyder. Barnepleieren tok på henne en bandasje som lue og blåste på ansiktet hennes så hun begynte og gråte. Og det var den fineste gråten jeg har hørt noengang, hun gråt et par ganger så ble hun stille. Men laget fortsatt slike små søte lyder. Mamma klypte navlestrengen og hun fikk en sprøyte i låret, sånn alle nyfødte får. Da gråt hun et par ganger igjen, så ble hun rolig igjen. Jeg ringte Remi så han hørte henne, og han forsto jo straks at han var blitt pappa. Han svingte akkurat nå inn på parkeringen utenfor sykehuset, så jeg sendte mamma ut for og møte han med det samme. Klokken var litt over halv ett på natten, og jeg hadde vært mamma i snart 15 minutter.

 


 

Jeg var så opptatt av jenta mi, at jordmoren måtte minne meg på at jeg måtte få ut morkaken nå. Jeg fikk omsider presset ut morkaken, det var ikke vondt eller noe i det hele tatt. Kjente det jo godt, men ikke noe var vondt nå. Også kom Remi, og det var det fineste. Jeg ble så glad for at Remi kom, jeg ville bare skrike av gråt og glede, men var så sliten at jeg greide knapt og si noe. Det bare føltes så fint, og så stolt jeg følte meg, jeg hadde faktisk født en hel baby, det fins ikke noe som føles sterkere enn det. Jeg var stolt og glad og stolt over og vise Remi hva jeg hadde bært og hva jeg hadde gjort. Dette var jo stort for oss begge, endelig fikk vi hilse på det lille mennesket som har levd inne i magen min så mange måneder og sparket og snudd seg til alle døgnets tider.

Jeg revnet litt innvendig, så jordmoren sydde meg mens jeg og Remi hilset på vår lille, og sullet litt. Amalie lå på magen min med tepper over seg, så vi sullet med ansiktet hennes. Jordmoren sprayet en spray på som skulle lindre litt, og selv om det sved var det ikke noe som var vondt nå. Det var over, det værste var over, og da var det ikke noe og være redd for mer. Det var ikke noe og tenke mer på. Når jeg var ferdigsydd, skulle jeg prøve og reise meg og gå selv fra stolen og tilbake til sengen. Jeg var så kjøttkake i beina at jeg måtte ha støtte på hver arm, men gikk selv. Det var ikke noen god følelse, men det var jo ingenting i forhold til det jeg følte for en time siden, så jeg følte at det var helt greit. Jeg trodde virkelig det skulle være værre, for og si det slik. Jeg la meg på sengen og fikk Amalie lagt ved siden av meg, nå forsøkte jeg like så greit med en gang og få henne på puppen, det var ikke lett, men det gikk flere ganger og da var vi fornøyd. Nå fikk vi dyne og fred, jordmødrene trakk seg tilbake så vi skulle få fred. Jeg merket ærlig ikke at de var der heller egentlig, før de sa at de skulle trekke seg unna for en stund. Mamma også reiste hjem nå, etter og ha vært tilstede under sin første mormor-jente`s fødsel. Jeg er glad for at mamma var der. Amalie og Remi var alt i mitt hode akkurat nå. De kom tilbake og tok opp Amalie for og veie henne og stelle første stellet. Jenta vår veide 3170 gram, og var 48 cm lang. Remi ble med dem og stelte første stellet mens jeg lå på sengen. Nå følte jeg at jeg kunne puste, de minuttene alene var rart men egentlig ganske godt. Jeg var utslitt, men på en god måte. Når de kom tilbake fikk vi champanje-brus med flagg oppi, og Amalie fikk sløyfe i håret av barnepleieren. Nå tok vi bilder og drakk drikken vår. Jordmoren min anbefalte meg og spise og drikke og sove litt, så jeg tok noen biter av et eple og drakk to glass med naturell biola, som jeg trodde jeg ikke likte, men nå smakte det herlig. Nå hadde jeg det godt.

Jeg lå helt stille, sov ikke men hvilte. Med min vakre baby imellom meg og Remi. Vi fikk sove inne her i natt, og det var godt. Jeg sov riktignok ikke noe, men hvilte og koste meg med alle de tusenvis av tankene som for i hodet mitt nå. Sendte bilder av Amalie til vennene jeg ville varsle og pappa. En stund etterpå, rundt fire på morgenen ringte jeg jordmoren så hun hjalp meg opp en tur, så jeg skulle få tisse og vaske av meg litt. Jeg trengte hjelp til og reise meg opp, og det var godt og ha noen å holde i når jeg skulle gå. Dette føltes ugreit der og da, men føltes godt etterpå. Jeg fikk en tablett mot etter-rier og la meg igjen. Sov fortsatt ikke, men hvilte godt med babyen min på puppen til vi ble flyttet til barsel kl åtte. Da dusjet jeg litt og kledde på meg andre klær, og det gjorde godt. Jo mer jeg gikk jo bedre ble det og gå. Så dette gikk seg til. Jeg følte meg så enormt bra ! Formen føltes bra, fødselen var ikke så ille som fryktet, og den var over, og jeg følte at det var bra. Jeg hadde masse energi i dag. Noe som naturligvis dabbet av utover kvelden, så jeg sovnet litt til slutt. Og det var godt. Fikk noen timers søvn av gangen, og det kjente jeg. Tiden på barsel var grei, med veldig god behandling. Men var mange der nå, og vi var på rom med fler, og Remi måtte legge seg inn på sykehushotellet så vi var skilt om natten og i de stille timene. Det var vanskelig for meg, følte jeg. Så vi reise hjem på tredje dagen, det var vanskelig følelsesmessig. Men mamma ble med oss hjem, og det gikk seg til fort. Jeg fikk hjem til alt jeg hadde lengtet så lenge etter, og jenta mi sov i to og tre timer av gangen. Og nå sov jeg også! Jeg følte meg så uthvilt i forhold til hva jeg gjorde på sykehuset. Nå startet livet mitt som mamma !

Litt slitsomt og litt uvant, med dårlig selvtillit og veldig nervøs. Men det gikk seg til. Og med god oppfølging av jordmoren i bygda og helsesøsteren på helsestasjonen, et par hjemmebesøk og et par samtaler, så gikk dette veldig fint for meg. Nå er jenta mi 3 mnd gammel, og jeg koser meg skikkelig som mamma! Og kvir meg ikke til en neste gang, men det blir nok noen år til.

Jeg trodde alt var så mye værre enn det var, så derfor følte jeg at alt dette gikk så veldig greit. Jeg følte at jeg hadde en fin fødsel, og det er jeg takknemlig for ! :-)

 

Én kommentar

Fantastisk og lese Kaja! Godt det ikke bare var jeg som hadde stort behov for og snakke om fødselen.. Det var nesten alt jeg vill snakke om i tia etterpå...

Skriv en ny kommentar

kajasvesleblogg

kajasvesleblogg

21, Vågå

Jeg er Kaja, ei Gausdalsjente som gikk på skole i Vågå for tre år siden, og grodde fast her da jeg fant en veldig kjekk gutt og dele hverdagen med. Vi fikk ei lita jente den 14 februar-2012. Er agronom, men har ikke fått noen nytte av det. Blir mer studie på meg når det lar seg gjøre, frem til da kan jeg tenke ut hva jeg vil med fremtiden. Den store interessen er jo dyr, såklart! Er selv eier av to vakre hester, og en stor kosebamse av en hund. Her i min blogg, vil det bli skrevet om vår hverdag, og mine opplevelser og tanker, og andre ting jeg føler er hvert å skrive om:-)

Kategorier

Arkiv

hits