Hvordan svangerskapet var for meg !

Å være gravid er slitsomt, den som ikke har gått gravid kan ikke fårstå det. Og vi er alle forskjellige i hvordan vi opplever det, både for selve opplevelsen pluss at noen får det værre og bedre enn andre. Jeg hadde et veldig godt svangerskap, hadde fryktelig vondt i bekkenet fra så tidlig som uke 15, Men lærte meg og leve med det. Jeg gjorde alt som normalt under svangerskapet, spiste den maten jeg ville, både sunt og usunt. Gjorde vanlige rutiner hjemme, husarbeid, matlaging, gikk tur med hunden hver dag. Jeg red på hesten min til jeg var i 8 mnd, pluss alt det daglige stellet av hesten min, tok jeg selv til 8 mnd. Hadde jeg hatt jobb, hadde jeg jobbet helt til jeg ikke hadde kunnet jobbe mer. Ønsket meg veldig en jobb, men det fikk jeg ikke.

Hele svangerskapet mitt var egentlig veldig bra, litt var det jo. Men bra i forhold til mange andre. Det var først på slutten det føltes skikkelig vanskelig.

Jeg er glad jeg holdt aktivitetsnivået oppe, for det gjorde virkelig godt på mange måter. Jeg gjorde så mye, for jeg mener det at jeg skjenner min kropp så godt at jeg ville få klarsignal om jeg gjorde mer enn den tålte under svangerskapet. Jeg mente at jeg ville merke det når det var stopp. Og det gjorde jeg også. Jeg var helt i slutten av den 8 svangerskaps mnd, og jeg begynte å skjenne meg så sliten, ofte så sliten at jeg var uvel. Når jeg begynte og føle meg direkte uvel av å gjøre ting, og en stram følelse nederst i magen (ikke kynnere), da tok jeg det som signalet. Og ga meg. Har en så snill og fantastisk venninne som stiller opp og steppet inn og tok vare på hesten min fra den dags dato. Da tok jeg det med ro, slappet mer av og roet tempoet på alt. Tre dager etter var jeg på kontroll, og hadde for høyt blodtrykk. Jordmoren ble bekymret og ville ha meg til ny kontroll på to dager. (Som jeg skrev, man skjenner på kroppen når noe ikke er som det skal, jeg gjorde det og ga meg når det var på tide). Etter to dager var jeg på ny kontroll igjen, og blodtrykket var høyere denne gangen, pluss litt protein i urinen. Da ble det bestemt at jeg skulle på kontroll på sykehuset i lillehammer. Så jeg reiste samme kveld, til mamma. Så kjørte hun meg på sykehuset morgenen etter siden hun bor en halvtime fra.

Da måtte jeg gjennom masse prøver og undersøkelser, som fosterregistrering, blodprøver, måle blodtrykk. Alt var bra, med babyen og meg. Men blodtrykket mitt var fortsatt for høyt. De ville legge meg inn til observasjon i natt. Morgenen etter var det samme greia på nytt, prøver og undersøkelser, med samme resultat. Da ble jeg satt på Trandate, blodtrykksmedisin. Det var snakk om igangsetting, kvelden før. Men de var veldig forskjellige i hva de mente skulle gjøres, disse legene. Så det ble medisin. Helt greit for meg, bare barnet har det som det skal. Da skulle jeg bruke medisinen og være en natt til på sykehuset, så kunne jeg få reise hjem om jeg var stabil dagen etter. Men på kvelden var blodtrykket plutselig for lavt, hadde gått litt brått hardt på medisinen siden blodtrykket var himmelhøyt. Så trappet ned en tablett igjen, og da gikk det tilbake til mot normalt. Men jeg fikk ikke reise hjem denne dagen heller, i dag var det en ny lege igjen, som mente det var best jeg var på sykehuset. Det kom inn en lege og forberedte meg på at jeg muligens måtte være på sykehuset frem til fødsel. Også litt fordi jeg bor over to timer fra sykehuset. Og nå hadde jeg igjen under tre uker. Jeg kjente jeg ble skuffet, jeg ville hjem ! Jeg kjente virkelig hvor mye jeg lengtet hjem. Jeg syns det var ubehagelig å være alene på sykehuset, uten kjæresten min, uten venninen min, uten hunden, katten eller noen! Heldigvis var mamma innom meg etter jobb og var hos meg. Men alikevel. Og sitte rolig? JEG! Har ikke hørt om slikt før jeg. Trives best når jeg får litt utløp for energien, som å gjøre noe eller gå en tur. Men nå skulle jeg ta det fullstendig med ro, og det var uvant og vanskelig. Tross for hvor tungt det i det hele tatt var og reise seg ol.

Dagen etter var det en ny lege igjen, i dag også. Som mente det var greit at jeg dro, men at jeg kansje ikke burde reise helt hjem. Da var alternativet og være hos mamma, også komme til kontroll på sykehuset på to dager igjen. På betingelsen at jeg holdt sofatilværelsen. Det gjorde godt, hunden min var hos mamma nå, og da var det noe mindre og savne iallefall ! Jeg tok alt med ro, men utnyttet tiden, og besøkte noen av de jeg har kjær som jeg ser sjelden. Var hos min kjære venninne og hilste på babyen hennes, som ble født c. to uker før. Kjære vene så vakker hun var ! Og jeg kjente klumpen i halsen når jeg så på henne, og begynte og glede meg mer og mer. Dagen før var jeg også oppe hos noen gode venner av oss på sykehuset som hadde baby på nyfødt intensiven, og det var så koslig og hilse på, litt av redselen for alt med baby ble mindre når jeg fikk hilse på andre sine. Jeg gledet meg jo SÅKLART til å bli mamma, men jeg syns at tanken var like skremmende som god. Og det ble mindre skremmende, faktisk. Det betydde ganske mye for meg akkurat slik jeg følte det da !

 

 

Jeg og mamma tok en tur innom hesten min, SuperNova. Som mamma passer for meg, var der og hilste og koste litt. Så var det tilbake til sofaen... Men bare den lille turen var deilig.

 

 



 

 I denne tiden gikk tankene i ring og surr i hodet mitt, det gikk virkelig opp for meg at jeg skulle ha en hel baby snart ! Og ikke minst at jeg skulle føde. I dag ler jeg litt av meg selv når jeg tenker på alt jeg tenkte på, jeg var rolig men livredd på en og samme gang. Både for fødselen og at jeg skulle bli mamma. En BABY ! ! ! Og jeg følte meg som en sprengt ballong, og sparkene var direkte vonde. Og ikke minst at hun kilte seg i ribb-bena mine på ene siden hele tiden. Plutselig endevendte hele magen seg, det var dritkult ! Men ikke spesielt behagelig. Kynnere var sterke og vonde, men det hadde de vært lenge. Så det var jeg forsåvidt vandt til nå. Nedtrykksfølelsen var så sterk, at nå var jeg sikker på at det nærmet seg. Jeg følte meg tung og alt var bare slitsomt. En butikktur var faktisk nok på en dag, så alt ble gjort dag for dag for og få tiden til og gå.

 Nå savnet jeg faktisk kjæresten min, vennene mine og alt så mye at jeg bestemte meg for og reise hjem til Vågå i et par dager. Noen venner av oss sku til vågå og tilbake dagen etter, så jeg ble med de hjem til vågå, så kjørte min kjære venninne meg tilbake to dager etter. Det var deilig og være hjemme litt!

Så var det kontroll igjen, og legen ble bekymret og ba meg om å komme tilbake igjen før neste avtale for en ekstra kontroll, og på ekstra kontrollen ble jeg igjen innlagt. Men på kvelden var det en ny lege og jeg fikk reise hjem alikevel. Ikke til Vågå-hjem, men til mamma i det minste. De ble liksom ikke enige noengang disse legene. Samme greia var det nå, til nå hadde jeg faktisk vært innlagt tre ganger og skrevet ut igjen. Det var litt frustrerende, men jeg får se på det den veien at jeg ble tatt vare på om ikke annet, da. Så var det kun en uke igjen, nå kjente jeg virkelig at kroppen ble tyngre og tålte mindre og mindre. Nå nærmet det seg, nå nærmet det seg veldig ! Åh så sliten jeg var. Jeg tenkte på hvor mye jeg så fram til å kunne ta meg en dusj uten å være andpusten, og sliten etterpå. Tenkte på hvor godt det skulle bli og kunne ta på seg sokker uten at det var vondt, å kunne ta på seg skoene uten å tenke meg om hvordan jeg skulle gjøre det først. Å kunne sitte og faktisk sitte behagelig ! Å kunne snu meg i sengen uten og våkne av smertene. Å kunne spise uten å få så halsbrann.. Jeg kunne sikkert skrevet en eviglang liste over ting jeg gledet meg til å bli ferdig med nå ! Bekkenet var så vondt at jeg fant ikke ord for hvor vondt det var nå. For hver gang jeg tenkte at det ikke kunne bli værre nå, ble det værre. Men trøsten lå i at jeg ikke hadde lenge igjen. Jeg hadde det jo generelt bra, men nå føltes det slitsomt.

Jeg hadde før i svangerskapet følt det slik at hver gang jeg var rolig, ble plagene større. Så jeg trivdes godt med og gå og ri slik jeg drev. Men nå måtte jeg være rolig, og jeg kjente jo også at kroppen begrenset seg selv, så jeg hadde nok vært forholdsvis rolig om jeg ikke hadde fått bekjed om å være det. Det føltes vanskelig at jeg ikke kunne gjøre noe med det, og plagene økte og ble vondere. Men sånn var det nå.. Jeg koste meg jo masse også da. Men lengtet hjem til venner og kjære. Her satt jeg da, men hovne bein og magen stor. Jeg hadde mye kynnere, og hadde hatt det veldig lenge. De var sterke, men jeg latet som med meg selv at de ikke var der, jeg ignorerte de fullstendig nesten hele tiden, som en treningssak til da jeg skulle få føle de skikkelige riene. Og slik jeg jeg, og det var greit og ugreit på en gang. Av og til var de skikkelig intense, kom ofte og hyppige og gjerne hele dagen. Siden jeg hadde hatt det slik lenge, nevnte jeg dette kun til mamma. Og en lege, som mente at fødselen min kunne starte fort pga det. De andre legene tok ikke dette på alvor, og da sa ikke jeg noe mere om det heller. Og det skal sies at den ene legen som hørte på meg, som sa at fødselen kunne starte fort, han hadde også rett ang det. Slik gikk nå dagene, og jeg var på en kontroll på helsestasjonen i Gausdal, og der var det samme resultatet som det hadde vært hele tiden, alt for høyt blodtrykk og litt protein i urinen  på prøven, derfor kalte de det svangerskapsforgiftning, men i en mild grad. (noen av legene og noen ikke).  Så kom terminen, og jeg var på atter en kontroll på sykehuset. I dag hadde jeg så høyt blodtrykk at jeg ble lagt inn IGJEN. Men jeg skulle få lov og reise hjem til mamma og spise og pakke klærne mine selv. Men først skulle legen kjenne litt på livmorhalsen min, og da fikk jeg et skikkelig tak fra ryggen, som var helsikes vondt, og selve undersøkelsen var vondt. Etterpå sa legen at han var litt voldsom med vilje, for det var så modent at han håpet det ville gå igang av seg selv med det som en liten dytt. For nok var nok, sa han. Og like etterpå begynte jeg å blø litt, og samme kveld startet fødselen. Og resten kommer i neste blogg, for hvis ikke jeg stopper nå blir denne latterlig lang!

Men det var nå sånn svangerskapet var for meg, og jeg klager ikke. Hadde et fint svangerskap, og jeg savner det pittelitt:)

 


Her er jeg 8 mnd på vei. Dette var en av siste turene før jeg ga meg.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kajasvesleblogg

kajasvesleblogg

21, Vågå

Jeg er Kaja, ei Gausdalsjente som gikk på skole i Vågå for tre år siden, og grodde fast her da jeg fant en veldig kjekk gutt og dele hverdagen med. Vi fikk ei lita jente den 14 februar-2012. Er agronom, men har ikke fått noen nytte av det. Blir mer studie på meg når det lar seg gjøre, frem til da kan jeg tenke ut hva jeg vil med fremtiden. Den store interessen er jo dyr, såklart! Er selv eier av to vakre hester, og en stor kosebamse av en hund. Her i min blogg, vil det bli skrevet om vår hverdag, og mine opplevelser og tanker, og andre ting jeg føler er hvert å skrive om:-)

Kategorier

Arkiv

hits