Min fødselsopplevelse !


Flirte godt når jeg så dette første gangen jeg var innlagt.

 

 

Når jeg gikk gravid syns jeg det var skikkelig gøy og lese fødselsblogger, og syns det er like moro enda. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg sluttet med det (mens jeg var gravid) fordi det ble plutselig mer skremmende. Men nå syns jeg det er arti igjen. Og nå syns jeg det er skikkelig gøy og faktisk kunne skrive min egen. Like etter fødselen, hadde jeg et så behov for å snakke om det, at jeg kunne snakket med hvem som helst. Det var alt jeg ville snakke om, og det var det jeg snakket om. Mamma sa en gang at hun hadde så behov for å snakke om det etter sin første fødsel, at hun kunne snakket med kassadamen i butikken om det! Og den følelsen gjenkjente jeg, bare ville snakke om det! Jeg er heldig som har så tålmodige venner, at de har hørt på meg uten å bli gale av det.. Hadde jeg hatt internett før, hadde denne bloggen nok poppet opp ganske tidlig. Å bære opp et barn er stolthetsfølelse nok i seg selv, og føde et barn gjør det enda større! Og jeg hadde jo også en veldig fin fødsel.


(Selvdigger bilde i uke 38;)


Jeg var jo allerede innlagt på sykehuset (takk og lov). Var innlagt pga for høyt blodtrykk. Og ble lagt inn på selve terminen for det var altfor høyt tross medisiner denne dagen. Men jeg skulle få lov til å reise hjem til mamma og spise mat og pakke klærne mine selv. Men legen skulle undersøke livmorhalsen min først. Dette var jeg gjennom for noen dager siden, og det var ikke noe ubehagelig på noen måte. Så jeg gruet meg ikke for det. Men denne legen var litt raskere og voldsommere, og det var direkte ubehagelig, også fikk jeg et skikkelig tak fra ryggen samtidig. Og det var veldig vondt. Etterpå sa legen at han hadde vært hard med vilje, for nok var nok. Han håpet at fødselen kansje kunne komme igang av seg selv med litt hjelp, så vi slapp en eventuell igangsetting dagen etter. Helt greit, det hører jo med. Etterpå fikk jeg reise hjem litt. Dette var tidlig på dagen, jeg og stemoren min reiste på MC-donals og spiste en liten kyllingburger meny, så kjørte hun meg til mamma. Mens vi var på MC-donals var jeg og tisset, og der hadde jeg begynt å blø litt. Og kynnere var ganske intense, men det hadde de vært ofte. Så jeg trodde det var samme som jeg hadde kjente noen dager før. Og tenkte ikke mer over det, annet enn den lille blødningen. Jeg kom hjem til mamma og luftet hundene og slik. Der hadde jeg blødd mer, og kynnerne var fortsatt like intense. Mens jeg satt og ventet på at mamma skulle komme hjem fra jobb, pakket jeg klær og satte meg på stuen etterpå. Da sendte jeg melding til kjæresten min, at han kunne forberede seg på og komme i kveld for nå var det like før. Jeg vurderte og be han bare komme når han var ferdig på jobb, og angrer jo på at jeg ikke gjorde det. Så kom mamma hjem, og hun laget middag og hjalp meg og ordne ferdig resten av tingene mine. Hun kommenterte at magen min var veldig langt nede nå, det la jeg ikke merke til selv. Men alikevel måtte jeg be mamma om å finne fram speilrefleksen og ta bilder av magen min fra alle vinkler og kanter. Jeg visste jo at den snart ville være borte, at dette var siste mulighet til og få fine gravidbilder av meg selv. For det var nemlig ganske moro. Disse bildene skal jeg legge ut når jeg får dem av mamma. Nå var klokken rundt syv- åtte. Og jeg klaget til mamma over hvor vonde kynnere var, men det var på en måte ikke noe værre enn det jeg allerede hadde kjent på i flere uker. Men de kom liksom mer fra halebeinet og de kom mer intenst. Vi reiste til sykehuset, og der delte jeg bekymringen min med jordmødrene, og håpet jo at noen skulle fortelle meg at dette var rier. Men neida ! Når jeg forklarte som best, svarte jordmoren at vi fikk se om det ble til rier i løpet av natten. Ble til rier?! Hva pokker sku jeg gjennom, lurte nå jeg på nå. Jeg spurte atter en gang, om jeg burde ringe etter kjæresten min, som da var hjemme, altså to og en halv time unna. Nei, det trenger du hvertfall ikke tenke på enda, svarte jordmoren. Jeg ble skuffet, over at det de fortalte meg var at jeg ikke hadde mere rier, dette var bare vanlige kynnere.

 

</p>
Det kom mer og mer intenst, og det gjorde grenseløst vondt. Men det var absolutt til og overleve, smerten var ikke det værste jeg har følt, men det gjorde meg veldig fortvilet. Jeg forsøkte og forklare som best til jordmor, som fortsatt mente at dette bare var kynnere, at jeg skulle ta det helt med ro og vente og se i løpet av natten. Noe som gjorde meg mer fortvila, at det var alt de hadde og si meg. Flinke var de, men de skulle nok ha undersøkt meg, men ingen forsto hvor vondt jeg egentlig hadde.

Etter og ha drøftet det med mamma, som fortsatt satt hos meg, for hun var vel den eneste som forsto at dette var mer enn kynnere. Hun kjenner meg og forsto at jeg hadde rier. Så var jeg endelig ferdig med å sitte på fosterregistrering, så gikk jeg utav rommet og ringte Remi. Jeg sa det som det var til han, at han kunne pakke tingene sine og reise for så vondt har jeg aldri hatt. Ingen har undersøkt meg, men vondt var det. Nå var jeg sikker på at jeg skulle føde, og jeg skulle føde ganske snart. Og rett hadde jeg også. Mamma sto og masserte ryggen min litt, jeg var på rom med to andre personer. Også kom jordmoren inn igjen, og da prøvde jeg atter en gang og si at dette måtte være mer enn kynnere.. Da bare klarte jeg ikke holde på fortvilelsen mer, og begynte og gråte. Jordmoren var så snill og grei, det var de alle. Kjempeflinke og snille, men nå var jeg uansett fortvilet. Hun trøstet meg litt sammen med mamma før hun forsvant igjen. Så skulle jeg gå og tisse, og da føltes det ut som om jeg ikke greide og slutte. Da forsto jeg selv at nå hadde vannet gått. Jeg skulle reise meg opp og gå ut og si ifra, men da kom det mer, pluss resten av slimproppen. Jeg klarte jo ikke og tørke opp selv, for det var fortsatt så vondt. Så jeg ropte mamma inn, og hun tørket opp og gikk og sa ifra til jordmødrene at nå måtte jeg få et eget rom og nå måtte de undersøke meg. Så da jeg hadde skiftet for andre gang og kom utav doen sto mamma og jordmoren på gangen med sengen og tingene mine. Og vi gikk fra rugekassa og til fødestuen. Nå gjorde det bare vondere og vondere, jeg husker godt at jeg gikk fra rugekassa og innpå føden, men husker ikke alikevel, det er så vagt. Tid og sted forsvant mer eller mindre, jeg kunne ikke ha vært mer likegyldig. Da vi kom inn på fødestuen la jeg meg ned på en dobbeltseng, og lå med bånd rundt meg som fulgte hjerterytmen til barnet og som målte riene mine, men denne riemåleren var ikke til og stole på pga at den generelt var så følsom. Så det var i hovedsak hjerterytmen til barnet de fulgte med. Jeg ringte Remi og spurte hvor han var, og han var på vei men fortsatt underkant av to timer unna. Jeg fortalte han at jeg var flyttet på føden og skulle undersøkes nå, og dte gikk vel i samme øyeblikk opp for oss begge at nå var det alvor! Jeg hadde så vondt at jeg orket ikke prate, så la bare på. Nå visste jeg at fødselen var igang og Remi var på vei, alt er ok. Jordmoren som fulgte meg inn hit gikk av vakt nå, og en ung jente som var under utdanning skulle ta over sammen med veilederen sin. Hun var skikkelig koslig, det var hun som gikk av vakt også, men det viktige for meg var at den som var tilstede med meg var grei, og hun var supergrei, takk og lov. Det har veldig mye og si når du er i en så sårbar posisjon som du er i når du skal føde. Man aner det ikke før man har gjort det.



 

De undersøkte meg begge to, og var enige om at jeg hadde 3-4 cm åpning. "Åh, det var jo ikke rart du hadde vondt" sa de.  Fint, tenkte jeg. Da har Remi god tid til og rekke hit, og vi har fått bekreftet at jeg faktisk var igang slik jeg lenge hadde mistenkt. Mamma skulle være hos meg til Remi kom, og hun masserte ryggen min med oljer jordmoren ga henne, det gjorde godt men var vondt for hver rie, men om hun slapp var det jo like vondt, så da var det vel egentlig godt og bli strøket og massert på ryggen selv om det var vondt. Jeg fikk en enorm pressetrang, og var sikker på at jeg skulle på do. Jordmoren sa klart at jeg måtte ligge eller stå, men ikke gå på do. Jeg hørte etter, men etter en stund var jeg virkelig sikker på at jeg måtte på do, det var det jeg måtte ! .. Så jeg rev av meg alt av bånd og styr som fulgte fosteret, og gikk på do. Idet jeg satte meg måtte jeg reise meg igjen, for da fikk jeg en så sterk trang til å trykke at det var ikke til og tro. Jeg forsto plutselig hvorfor hun forsøkte og si at det var best jeg lot være. Presset fra magen var så vondt, jordmoren forklarte at det var fordi alt vannet var gått, og når alt vannet er borte er det ikke noe "beskyttelse" mellom barnet og magen. Og dermed presser fosteret automatisk mer på meg i alle kanter. Det var skikkelig ubehagelig! Og riene føltes som om de presset alt av stemmen jeg hadde utav meg, uutholdelig vondt, men til og overleve.

 

Når jeg kom inn igjen til sengen, sa de at de kunne hente en slik gå-ting til meg. (Husker ikke hva det heter, men slik man holder seg i med hendene når man går, og kan lene seg på med overkroppen). Men det ville jeg ikke ha akkurat nå, når jeg sto ville jeg legge meg, og når jeg la meg ville jeg stå. Vrient?!

Men nå ble trykketrangen så enormt mye værre, og værre. Jeg lå kun og sa at jeg måtte trykke, jeg ville trykke, jeg måå trykke. Det var det eneste jeg sa. "Ikke trykk" svarte de hele tiden. OG jeg svarte med at jeg må, men gjorde det ikke. Men fikk så trang til det, at jeg ville og fortsatte og si det. Etter en stund med disse pressriene, skulle de finne lystgass til meg. Jeg svarte ikke om jeg ville ha det, for jeg var bare likegyldig. Du blir bare så likegyldig uansett hva. Men da jeg fortsatt lå og skrek at jeg ville presse, undersøkte jordmoren meg endelig en gang til. Og til alles store overraskelse hadde jeg full åpning. Så hun hentet veilederen sin og ordnet klart fødestolen som de kalte det.

Hun spurte om jeg ville flytte meg over i den, og jeg reagerte med og spørre om jeg skulle føde nå, ja svarte hun. NEII svarte jeg .. Jeg sku ikke føde noe barn før Remi var komt ! Så det var nå så greit. Mamma forklarte jordmoren at kjæresten var på vei, og jeg fikk mamma til og ringe han og finne utav hvor han var. For jeg greide rett og slett ikke ringe selv. Imens forklarte den snille jordmoren meg at det ikke var bra for hverken meg eller barnet om jeg nektet og presse, at Remi måtte få komme når han kom, og det måtte barnet få lov til også. Og jeg måtte jo innse at dette bare måtte skje. Mamma kom tilbake og hadde snakket med Remi som fortsatt var langt unna. Jeg ble så utrolig lei meg, alt bare føltes som om det skulle rase et øyeblikk. Jeg fikk så panikk at det føltes ut som om jeg skulle besvime, jeg fikk så vondt og det føltes ut som om tusenvis av nåler bokstavelig talt stakk rundt i ring på hele brystet mitt.

Nå måtte jeg virkelig ta meg hardt sammen, og det var søren ikke lett. Men det ville verken hjelpe meg eller lille at jeg skulle backe ut NÅ. Når jeg fikk tilbake pusten og fått mange støttende ord av de snille menneskene som var tilstede, både mamma, jordmoren og en barnepleier og veilederen til jordmoren min. Så var jeg endelig klar for og forsøke og starte. Jeg reiste meg og gikk bortil fødestolen, (en seng/stol sak, med mye flyttbart på, fint for fødende). og klatret på plass i den og fikk klarsignal om at jeg skulle presse når jeg følte trangen. Men ikke utenom riene. Jeg svarte med og starte med det samme. Mamma holdt meg i ene hånden, og barnepleieren i andre. Og jordmødrene var på plass der de skulle være. Jeg dro alt jeg maktet i de, og dyttet med beina på fotstøttene og tok imot alt av råd om og lene meg fram i hvert press istedenfor bakover slik det fristet. Jeg følte at alt gikk bra når jeg fikk presse, jeg kjente virkelig at barnet flyttet seg, kjente virkelig hvor barnet bare tok seg plassen det ikke var plass. Kjære vene, hadde det ikke vært for den sterke trykketrangen ville jeg ikke klart og fortsette og presse ut, for det var ikke ord for hvor vondt dette var og hvor godt jeg kjente at det flyttet seg nedover. Men fortsatt, jeg følte meg så likegyldig at det var faktisk ikke den største plagen der og da. Det eneste som sto i hodet mitt, det var og BLI FERDIG. Når jeg presset syns jeg det gikk kjempegreit, det var kun i noen øyeblikk av gangen det føltes slik, jævlig liksom. Mellom hver rie, riktignok i bare noen sekunder men alikevel var det noen dyrebare sekunder under en fødsel. Så la jeg meg godt ned og pustet ut og nøt følelsen av at det slapp taket. Det var direkte godt ! Som om du er skikkelig trøtt, sånn ordentlig utslitt trøtt og legger deg ned og holder på og sovne, den følelsen kan sammenlignes. Men så gikk sekundet over og rien kom tilbake, og jeg skyndte meg og bare presse alt jeg hadde for og føle minst mulig på smerten og bli fortest mulig ferdig. Plutselig hører jeg de sier "barnet ditt har masse hår på hodet", og der og da føltes det så uvirkelig og fårstå at hvor langt jeg var komt. Kjære vene, nå kjente jeg hvor langt ned barnet var, og de kunne se håret hennes, jeg var jo snart ferdig !! Og jeg forsto plutselig at det værste mer eller mindre var over, og sluttet og være så innmari redd. Det eneste som sto igjen var og få det ut, ut så ferdig. Når jeg da abre holdt inne stemmen, pustet i skikkelig og presset i det jeg hadde igjen av krefter, et par ganger føltes det virkelig tomt. Og det kunne føles ut som om babyen satt fast, men plutselig var hun ute. Og i det samme sekundet hun kom ut, slapp alt trykket og presset fra magen og underlivet helt opp! Og det føltes tross for hvor vondt behagelig. Og med det samme løftet de henne opp og la henne ned på magen min, med hodet på brystet. Og jeg var så konsentrert på henne at jeg tenkte ikke over om noe i det hele tatt gjorde vondt mer. Også laget hun bittesmå lyder, og jeg bare følte så mye at jeg finner ikke ord.

Helt fantastisk, mitt lille barn lå nå på meg og laget små lyder. Barnepleieren tok på henne en bandasje som lue og blåste på ansiktet hennes så hun begynte og gråte. Og det var den fineste gråten jeg har hørt noengang, hun gråt et par ganger så ble hun stille. Men laget fortsatt slike små søte lyder. Mamma klypte navlestrengen og hun fikk en sprøyte i låret, sånn alle nyfødte får. Da gråt hun et par ganger igjen, så ble hun rolig igjen. Jeg ringte Remi så han hørte henne, og han forsto jo straks at han var blitt pappa. Han svingte akkurat nå inn på parkeringen utenfor sykehuset, så jeg sendte mamma ut for og møte han med det samme. Klokken var litt over halv ett på natten, og jeg hadde vært mamma i snart 15 minutter.

 


 

Jeg var så opptatt av jenta mi, at jordmoren måtte minne meg på at jeg måtte få ut morkaken nå. Jeg fikk omsider presset ut morkaken, det var ikke vondt eller noe i det hele tatt. Kjente det jo godt, men ikke noe var vondt nå. Også kom Remi, og det var det fineste. Jeg ble så glad for at Remi kom, jeg ville bare skrike av gråt og glede, men var så sliten at jeg greide knapt og si noe. Det bare føltes så fint, og så stolt jeg følte meg, jeg hadde faktisk født en hel baby, det fins ikke noe som føles sterkere enn det. Jeg var stolt og glad og stolt over og vise Remi hva jeg hadde bært og hva jeg hadde gjort. Dette var jo stort for oss begge, endelig fikk vi hilse på det lille mennesket som har levd inne i magen min så mange måneder og sparket og snudd seg til alle døgnets tider.

Jeg revnet litt innvendig, så jordmoren sydde meg mens jeg og Remi hilset på vår lille, og sullet litt. Amalie lå på magen min med tepper over seg, så vi sullet med ansiktet hennes. Jordmoren sprayet en spray på som skulle lindre litt, og selv om det sved var det ikke noe som var vondt nå. Det var over, det værste var over, og da var det ikke noe og være redd for mer. Det var ikke noe og tenke mer på. Når jeg var ferdigsydd, skulle jeg prøve og reise meg og gå selv fra stolen og tilbake til sengen. Jeg var så kjøttkake i beina at jeg måtte ha støtte på hver arm, men gikk selv. Det var ikke noen god følelse, men det var jo ingenting i forhold til det jeg følte for en time siden, så jeg følte at det var helt greit. Jeg trodde virkelig det skulle være værre, for og si det slik. Jeg la meg på sengen og fikk Amalie lagt ved siden av meg, nå forsøkte jeg like så greit med en gang og få henne på puppen, det var ikke lett, men det gikk flere ganger og da var vi fornøyd. Nå fikk vi dyne og fred, jordmødrene trakk seg tilbake så vi skulle få fred. Jeg merket ærlig ikke at de var der heller egentlig, før de sa at de skulle trekke seg unna for en stund. Mamma også reiste hjem nå, etter og ha vært tilstede under sin første mormor-jente`s fødsel. Jeg er glad for at mamma var der. Amalie og Remi var alt i mitt hode akkurat nå. De kom tilbake og tok opp Amalie for og veie henne og stelle første stellet. Jenta vår veide 3170 gram, og var 48 cm lang. Remi ble med dem og stelte første stellet mens jeg lå på sengen. Nå følte jeg at jeg kunne puste, de minuttene alene var rart men egentlig ganske godt. Jeg var utslitt, men på en god måte. Når de kom tilbake fikk vi champanje-brus med flagg oppi, og Amalie fikk sløyfe i håret av barnepleieren. Nå tok vi bilder og drakk drikken vår. Jordmoren min anbefalte meg og spise og drikke og sove litt, så jeg tok noen biter av et eple og drakk to glass med naturell biola, som jeg trodde jeg ikke likte, men nå smakte det herlig. Nå hadde jeg det godt.

Jeg lå helt stille, sov ikke men hvilte. Med min vakre baby imellom meg og Remi. Vi fikk sove inne her i natt, og det var godt. Jeg sov riktignok ikke noe, men hvilte og koste meg med alle de tusenvis av tankene som for i hodet mitt nå. Sendte bilder av Amalie til vennene jeg ville varsle og pappa. En stund etterpå, rundt fire på morgenen ringte jeg jordmoren så hun hjalp meg opp en tur, så jeg skulle få tisse og vaske av meg litt. Jeg trengte hjelp til og reise meg opp, og det var godt og ha noen å holde i når jeg skulle gå. Dette føltes ugreit der og da, men føltes godt etterpå. Jeg fikk en tablett mot etter-rier og la meg igjen. Sov fortsatt ikke, men hvilte godt med babyen min på puppen til vi ble flyttet til barsel kl åtte. Da dusjet jeg litt og kledde på meg andre klær, og det gjorde godt. Jo mer jeg gikk jo bedre ble det og gå. Så dette gikk seg til. Jeg følte meg så enormt bra ! Formen føltes bra, fødselen var ikke så ille som fryktet, og den var over, og jeg følte at det var bra. Jeg hadde masse energi i dag. Noe som naturligvis dabbet av utover kvelden, så jeg sovnet litt til slutt. Og det var godt. Fikk noen timers søvn av gangen, og det kjente jeg. Tiden på barsel var grei, med veldig god behandling. Men var mange der nå, og vi var på rom med fler, og Remi måtte legge seg inn på sykehushotellet så vi var skilt om natten og i de stille timene. Det var vanskelig for meg, følte jeg. Så vi reise hjem på tredje dagen, det var vanskelig følelsesmessig. Men mamma ble med oss hjem, og det gikk seg til fort. Jeg fikk hjem til alt jeg hadde lengtet så lenge etter, og jenta mi sov i to og tre timer av gangen. Og nå sov jeg også! Jeg følte meg så uthvilt i forhold til hva jeg gjorde på sykehuset. Nå startet livet mitt som mamma !

Litt slitsomt og litt uvant, med dårlig selvtillit og veldig nervøs. Men det gikk seg til. Og med god oppfølging av jordmoren i bygda og helsesøsteren på helsestasjonen, et par hjemmebesøk og et par samtaler, så gikk dette veldig fint for meg. Nå er jenta mi 3 mnd gammel, og jeg koser meg skikkelig som mamma! Og kvir meg ikke til en neste gang, men det blir nok noen år til.

Jeg trodde alt var så mye værre enn det var, så derfor følte jeg at alt dette gikk så veldig greit. Jeg følte at jeg hadde en fin fødsel, og det er jeg takknemlig for ! :-)

 

Hvordan svangerskapet var for meg !

Å være gravid er slitsomt, den som ikke har gått gravid kan ikke fårstå det. Og vi er alle forskjellige i hvordan vi opplever det, både for selve opplevelsen pluss at noen får det værre og bedre enn andre. Jeg hadde et veldig godt svangerskap, hadde fryktelig vondt i bekkenet fra så tidlig som uke 15, Men lærte meg og leve med det. Jeg gjorde alt som normalt under svangerskapet, spiste den maten jeg ville, både sunt og usunt. Gjorde vanlige rutiner hjemme, husarbeid, matlaging, gikk tur med hunden hver dag. Jeg red på hesten min til jeg var i 8 mnd, pluss alt det daglige stellet av hesten min, tok jeg selv til 8 mnd. Hadde jeg hatt jobb, hadde jeg jobbet helt til jeg ikke hadde kunnet jobbe mer. Ønsket meg veldig en jobb, men det fikk jeg ikke.

Hele svangerskapet mitt var egentlig veldig bra, litt var det jo. Men bra i forhold til mange andre. Det var først på slutten det føltes skikkelig vanskelig.

Jeg er glad jeg holdt aktivitetsnivået oppe, for det gjorde virkelig godt på mange måter. Jeg gjorde så mye, for jeg mener det at jeg skjenner min kropp så godt at jeg ville få klarsignal om jeg gjorde mer enn den tålte under svangerskapet. Jeg mente at jeg ville merke det når det var stopp. Og det gjorde jeg også. Jeg var helt i slutten av den 8 svangerskaps mnd, og jeg begynte å skjenne meg så sliten, ofte så sliten at jeg var uvel. Når jeg begynte og føle meg direkte uvel av å gjøre ting, og en stram følelse nederst i magen (ikke kynnere), da tok jeg det som signalet. Og ga meg. Har en så snill og fantastisk venninne som stiller opp og steppet inn og tok vare på hesten min fra den dags dato. Da tok jeg det med ro, slappet mer av og roet tempoet på alt. Tre dager etter var jeg på kontroll, og hadde for høyt blodtrykk. Jordmoren ble bekymret og ville ha meg til ny kontroll på to dager. (Som jeg skrev, man skjenner på kroppen når noe ikke er som det skal, jeg gjorde det og ga meg når det var på tide). Etter to dager var jeg på ny kontroll igjen, og blodtrykket var høyere denne gangen, pluss litt protein i urinen. Da ble det bestemt at jeg skulle på kontroll på sykehuset i lillehammer. Så jeg reiste samme kveld, til mamma. Så kjørte hun meg på sykehuset morgenen etter siden hun bor en halvtime fra.

Da måtte jeg gjennom masse prøver og undersøkelser, som fosterregistrering, blodprøver, måle blodtrykk. Alt var bra, med babyen og meg. Men blodtrykket mitt var fortsatt for høyt. De ville legge meg inn til observasjon i natt. Morgenen etter var det samme greia på nytt, prøver og undersøkelser, med samme resultat. Da ble jeg satt på Trandate, blodtrykksmedisin. Det var snakk om igangsetting, kvelden før. Men de var veldig forskjellige i hva de mente skulle gjøres, disse legene. Så det ble medisin. Helt greit for meg, bare barnet har det som det skal. Da skulle jeg bruke medisinen og være en natt til på sykehuset, så kunne jeg få reise hjem om jeg var stabil dagen etter. Men på kvelden var blodtrykket plutselig for lavt, hadde gått litt brått hardt på medisinen siden blodtrykket var himmelhøyt. Så trappet ned en tablett igjen, og da gikk det tilbake til mot normalt. Men jeg fikk ikke reise hjem denne dagen heller, i dag var det en ny lege igjen, som mente det var best jeg var på sykehuset. Det kom inn en lege og forberedte meg på at jeg muligens måtte være på sykehuset frem til fødsel. Også litt fordi jeg bor over to timer fra sykehuset. Og nå hadde jeg igjen under tre uker. Jeg kjente jeg ble skuffet, jeg ville hjem ! Jeg kjente virkelig hvor mye jeg lengtet hjem. Jeg syns det var ubehagelig å være alene på sykehuset, uten kjæresten min, uten venninen min, uten hunden, katten eller noen! Heldigvis var mamma innom meg etter jobb og var hos meg. Men alikevel. Og sitte rolig? JEG! Har ikke hørt om slikt før jeg. Trives best når jeg får litt utløp for energien, som å gjøre noe eller gå en tur. Men nå skulle jeg ta det fullstendig med ro, og det var uvant og vanskelig. Tross for hvor tungt det i det hele tatt var og reise seg ol.

Dagen etter var det en ny lege igjen, i dag også. Som mente det var greit at jeg dro, men at jeg kansje ikke burde reise helt hjem. Da var alternativet og være hos mamma, også komme til kontroll på sykehuset på to dager igjen. På betingelsen at jeg holdt sofatilværelsen. Det gjorde godt, hunden min var hos mamma nå, og da var det noe mindre og savne iallefall ! Jeg tok alt med ro, men utnyttet tiden, og besøkte noen av de jeg har kjær som jeg ser sjelden. Var hos min kjære venninne og hilste på babyen hennes, som ble født c. to uker før. Kjære vene så vakker hun var ! Og jeg kjente klumpen i halsen når jeg så på henne, og begynte og glede meg mer og mer. Dagen før var jeg også oppe hos noen gode venner av oss på sykehuset som hadde baby på nyfødt intensiven, og det var så koslig og hilse på, litt av redselen for alt med baby ble mindre når jeg fikk hilse på andre sine. Jeg gledet meg jo SÅKLART til å bli mamma, men jeg syns at tanken var like skremmende som god. Og det ble mindre skremmende, faktisk. Det betydde ganske mye for meg akkurat slik jeg følte det da !

 

 

Jeg og mamma tok en tur innom hesten min, SuperNova. Som mamma passer for meg, var der og hilste og koste litt. Så var det tilbake til sofaen... Men bare den lille turen var deilig.

 

 



 

 I denne tiden gikk tankene i ring og surr i hodet mitt, det gikk virkelig opp for meg at jeg skulle ha en hel baby snart ! Og ikke minst at jeg skulle føde. I dag ler jeg litt av meg selv når jeg tenker på alt jeg tenkte på, jeg var rolig men livredd på en og samme gang. Både for fødselen og at jeg skulle bli mamma. En BABY ! ! ! Og jeg følte meg som en sprengt ballong, og sparkene var direkte vonde. Og ikke minst at hun kilte seg i ribb-bena mine på ene siden hele tiden. Plutselig endevendte hele magen seg, det var dritkult ! Men ikke spesielt behagelig. Kynnere var sterke og vonde, men det hadde de vært lenge. Så det var jeg forsåvidt vandt til nå. Nedtrykksfølelsen var så sterk, at nå var jeg sikker på at det nærmet seg. Jeg følte meg tung og alt var bare slitsomt. En butikktur var faktisk nok på en dag, så alt ble gjort dag for dag for og få tiden til og gå.

 Nå savnet jeg faktisk kjæresten min, vennene mine og alt så mye at jeg bestemte meg for og reise hjem til Vågå i et par dager. Noen venner av oss sku til vågå og tilbake dagen etter, så jeg ble med de hjem til vågå, så kjørte min kjære venninne meg tilbake to dager etter. Det var deilig og være hjemme litt!

Så var det kontroll igjen, og legen ble bekymret og ba meg om å komme tilbake igjen før neste avtale for en ekstra kontroll, og på ekstra kontrollen ble jeg igjen innlagt. Men på kvelden var det en ny lege og jeg fikk reise hjem alikevel. Ikke til Vågå-hjem, men til mamma i det minste. De ble liksom ikke enige noengang disse legene. Samme greia var det nå, til nå hadde jeg faktisk vært innlagt tre ganger og skrevet ut igjen. Det var litt frustrerende, men jeg får se på det den veien at jeg ble tatt vare på om ikke annet, da. Så var det kun en uke igjen, nå kjente jeg virkelig at kroppen ble tyngre og tålte mindre og mindre. Nå nærmet det seg, nå nærmet det seg veldig ! Åh så sliten jeg var. Jeg tenkte på hvor mye jeg så fram til å kunne ta meg en dusj uten å være andpusten, og sliten etterpå. Tenkte på hvor godt det skulle bli og kunne ta på seg sokker uten at det var vondt, å kunne ta på seg skoene uten å tenke meg om hvordan jeg skulle gjøre det først. Å kunne sitte og faktisk sitte behagelig ! Å kunne snu meg i sengen uten og våkne av smertene. Å kunne spise uten å få så halsbrann.. Jeg kunne sikkert skrevet en eviglang liste over ting jeg gledet meg til å bli ferdig med nå ! Bekkenet var så vondt at jeg fant ikke ord for hvor vondt det var nå. For hver gang jeg tenkte at det ikke kunne bli værre nå, ble det værre. Men trøsten lå i at jeg ikke hadde lenge igjen. Jeg hadde det jo generelt bra, men nå føltes det slitsomt.

Jeg hadde før i svangerskapet følt det slik at hver gang jeg var rolig, ble plagene større. Så jeg trivdes godt med og gå og ri slik jeg drev. Men nå måtte jeg være rolig, og jeg kjente jo også at kroppen begrenset seg selv, så jeg hadde nok vært forholdsvis rolig om jeg ikke hadde fått bekjed om å være det. Det føltes vanskelig at jeg ikke kunne gjøre noe med det, og plagene økte og ble vondere. Men sånn var det nå.. Jeg koste meg jo masse også da. Men lengtet hjem til venner og kjære. Her satt jeg da, men hovne bein og magen stor. Jeg hadde mye kynnere, og hadde hatt det veldig lenge. De var sterke, men jeg latet som med meg selv at de ikke var der, jeg ignorerte de fullstendig nesten hele tiden, som en treningssak til da jeg skulle få føle de skikkelige riene. Og slik jeg jeg, og det var greit og ugreit på en gang. Av og til var de skikkelig intense, kom ofte og hyppige og gjerne hele dagen. Siden jeg hadde hatt det slik lenge, nevnte jeg dette kun til mamma. Og en lege, som mente at fødselen min kunne starte fort pga det. De andre legene tok ikke dette på alvor, og da sa ikke jeg noe mere om det heller. Og det skal sies at den ene legen som hørte på meg, som sa at fødselen kunne starte fort, han hadde også rett ang det. Slik gikk nå dagene, og jeg var på en kontroll på helsestasjonen i Gausdal, og der var det samme resultatet som det hadde vært hele tiden, alt for høyt blodtrykk og litt protein i urinen  på prøven, derfor kalte de det svangerskapsforgiftning, men i en mild grad. (noen av legene og noen ikke).  Så kom terminen, og jeg var på atter en kontroll på sykehuset. I dag hadde jeg så høyt blodtrykk at jeg ble lagt inn IGJEN. Men jeg skulle få lov og reise hjem til mamma og spise og pakke klærne mine selv. Men først skulle legen kjenne litt på livmorhalsen min, og da fikk jeg et skikkelig tak fra ryggen, som var helsikes vondt, og selve undersøkelsen var vondt. Etterpå sa legen at han var litt voldsom med vilje, for det var så modent at han håpet det ville gå igang av seg selv med det som en liten dytt. For nok var nok, sa han. Og like etterpå begynte jeg å blø litt, og samme kveld startet fødselen. Og resten kommer i neste blogg, for hvis ikke jeg stopper nå blir denne latterlig lang!

Men det var nå sånn svangerskapet var for meg, og jeg klager ikke. Hadde et fint svangerskap, og jeg savner det pittelitt:)

 


Her er jeg 8 mnd på vei. Dette var en av siste turene før jeg ga meg.

 

 

Min vakre datter!

Som skrevet i går, har jeg siden sist endelig blitt mamma! Jeg er stolt og koser meg med mammarollen fullt ut. Jeg har hatt et godt svangerskap og en veldig fin fødselsopplevelse. Tiden etter har vært veldig fin, men litt tårer og slit har det jo vært, for meg som mange andre. Er vel ingen som ikke i det hele tatt opplever det i en så sårbar tid som etter en fødsel. Så det går jo egentlig veldig, veldig bra!

Jeg ser på min lille Amalie, og syns hun er det vakreste i hele denne verden!

Amalie er så rolig og grei, hun gråter lite og er veldig tilfreds og fornøyd. Hun smiler masse ! Hun er våken vanligvis to ganger på en natt, og sovner etter litt pupp og bleieskift, og sover godt og rolig. Er deilig å få sove hele to og tre timer av gangen, er nok til at jeg føler meg ganske så uthvilt. Litt sliten av og til. Men ikke mye. er godt!



 

Min vakre jente, fire dager gammel.

 

 

Amalie veide 3170 gram når hun var nyfødt. I dag er hun syv uker gammel, hun veide 4355 gram når hun var fem og en halv uke. Så hun har lagt bra på seg! Alt er vel:D Koser meg som mamma og har det godt sammen.

Mere om siste delen av svangerskapet og fødselshistorien min kommer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er min vakre jente c tre timer gammel. <3

 

 

Lykkelig<3 !

 

God påske !



Jeg har blitt mamma siden sist, tenk!

Vel, jeg er fortsatt uten internett. Men får snart, da skal jeg skrive masse om de siste mnd mine. Som har vært helt fantastiske! Amalie, min lille vakre datter ble født den 14 februar! Hun veide 3170gram, og var 48 cm lang. Jeg er kjempemasse-super stolt! Jeg trives godt som mamma, men har ikke blitt helt vandt til det enda. Vi bor i det samme lille huset og trives godt der. Har massemasse og skrive om! Men dette er visst alt jeg får til for nå. 

Godpåske:)

Sliten og lykkelig !

Jeg har ikke blogget eller vært på internett de siste mnd, siden vi flyttet har jeg vært uten internett. Og det er vi enda, men jeg vender tilbake med tid og tålmodighet, jeg savner og skrive, og lese de hyggelige bloggene til de jeg er venn med her. Håper alle de jeg har fulgt med har det bra! Har nok skjedd mye spennende hos dem også.

Her går det fort framover, jeg er nå i svangerskapsuke 30. Tiden går skremmende fort ! Lille babyen vår har fått navn, klær, barnevogn og seng. Mangler bare småtterier som vi skaffer etter jul. Jeg har det bare bra! Jeg rir enda, og gjør alle daglige gjøremål som normalt. Har fortsatt hele og fulle stellet av hesteloffen selv enda! Men, jeg har blitt ganske stor, skjenner at det tærer på kroppen. Det føles tungt, og jeg er nok litt tregere enn før. Har dager hvor jeg er veldig sliten, og nattesøvnen blir det dårligere og dårligere med. Men jeg har heldigvis ikke noe press på meg i hverdagen, og dermed går det veldig bra fordi.

Har det kjempegodt med kjæresten, han tar så godt vare på meg i disse tider, og føler at vi er nærmere hverandre nå enn noengang før. Jeg er heldig med han, over tre år sammen og jeg er like forelsket som i starten;)

Jeg er litt sliten, kjenner at det nærmer seg mer. Veslejenta legger seg ofte med hodet ned, noe det skal sies jeg kjenner ganske godt. Bekkenet blir vondere og ryggen ømmere. Kynnere, noe jeg endelig har fårstått betydningen av, blir sterkere og oftere.

Men jeg har aldri vært lykkeligere :-)

Det var oppdateringer fra meg, håper jeg snart får internett og kan blogge igjen!

Legger ved noen koslige hundebilder fra de siste mnd.

Var med søsteren min på skolen og var med i hundegården, guud som jeg koste meg der! Hun går på høyskole i Valdres, hundekjøring Alaska. Dette er en av hundene jeg syns var helt fantastiske!

 

Meg og en av de grumme:)
 

 

Så har storebror skaffet seg en valp da, det er noe i familien vår og slike røffinger. "Lille" Frøya, var her 10 uker gammel. Nå er hun 15 uker gammel, og kjempesnill ei frøken. Hun er av rasen Staffordshire bull terrier, og passet godt inn i familien med mammas to miniatyr bull terriere, og min gatemix Ranja. Skjønn frøken, hva?

 



Kosejente:)

 

Nye heimen !



I natt fikk vi sovet i huset første natta. Fikk på plass kombiskapet, sengen og resten av tingene. Mangler bare komfyr, som jeg håper kommer på plass i dag. Også savner jeg en støvsuger.. Men jeg er fornøyd jeg ! Vi får alt på plass litt som litt, og da går det iallefall framover. Jeg tok litt bilder av huset i går, men det ble skuffende dårlig kvalitet, men er det jeg har og vise fåreløpig.

 

 

 Det vesle søte huset, litt i utkanten.

 


Ranja må godskjenne stuen iblant flytterotet.




Det lille kjøkkenet.


Denne blir fin når jeg blir stooor... 9 mnd på vei å slik. Blir en læringssak.


Litt av soverommet.

Jeg må nesten pakke mer nå, for å gå tilbake til huset og pakke ut og vaske mer. Måtte bare hit og låne oppvask-kosten til Kjell, og pakker litt i samme slengen, av siste rest som gjenstår å pakke. Og tenkte at en snøggtur på datan er helt greit. Men det var noen få bilder av heimen, og mer kommer når vi kommer mer i orden.

Ha en flott dag, alle bloggere:)

 


Forresten, jeg elsker den nye kaffemaskinen;)



 

 

 

Flytting og kos, litt av hvert på en og samme dag!

Dagen i dag gikk heller ikke som tenkt. Men har fått gjort kjempemye alikevel. Startet faktisk dagen med å steke pannekaker, og uten at jeg tenkte meg om ble det visst nok til frokost i morgen også. (av og til frokost det).. Så skulle Remi hjelpe en venn med å kjøre noen vrakbiler siden det var siste anledning for dem i dag, så skulle vi kjøre flyttelass etterpå. Men da de ble forsinket med alt for mange timer tok vi saken i egne hender. Jeg SKU begynne i dag, punktum. Så min kjære trofaste Malin stilte opp med supertoyota`en og pakket inn i den. Siden turen ikke er lenger enn 1 minutts kjøring, går det ann på den måten. Og jammen ble vi nesten ferdige også ! Nå gjenstår det kun de store tingene, kombiskapet, komfyren, sofaen og sengen. Og de resterende klær, ellers er nå det unnagjort på en tur det. Og godt var nå det, og få det såpass unnagjort!

 

 
Supertoyota`en i full aksjon !

Så i morra er planene klare, jeg pakker ut mest mulig mens Remi er på jobb. Og pakker ned resten av det som vi har igjen, inkludert maten osv. Så kjører Remi og dem de store tingene når han kommer hjem fra jobb, og forhåpentligvis blir det slik, sånn at vi sover der fra i morgen. Det, er jeg klar for iallefall. Jeg vil... !

Vi satt på shell og hadde det koslig i dag også, først gikk jeg tur før jeg møtte Malin, i det deilige været. Så møtte vi dem på shell og satt der en stund. (Shell som er YX nå egentlig). Så kjørte vi flytting, også reiste vi hjem til Malin etterpå og spiste middag og koste med rotter faktisk, thehe. Etterpå satt vi på YX igjen med en liten gjeng, og det er liksom en koslig avslutning på helgen, det. Så følte jeg fikk mye kos utav en nyttig dag.

Ranja på shell i dag.

 


Rottekos ! Oddlaugenmin:)

 

 

 

 

Elsker virkelig høsten, en koslig selv om den av og til er dyster, stemning.

Følte mye skuffelse i dag, for at dagen ikke gikk som den skulle, men til slutt måtte jeg oppsummere at jeg har hatt en flott dag egentlig, koste meg veldig på tur og med Malin. Og vi fikk jo faktisk kommet ganske langt med flyttingen. Så sier meg fornøyd jeg! Nå ska jeg legge meg, og forhåpentligvis sove min siste natt i denne kjelleren.

God natt, alle sammen.


Ranja+børste= 2 ! Og litt fra gårsdagen.

Ranja har to perioder i året hvor hun røyter skikkelig. Da går det i børsting og støvsuging, og enda mer børsting og støvsuging. Og, ja. 5 minutter med børsten, og plutselig har jeg børstet av henne en hel hund til !


Takk og lov for Furminator !

I går fikk vi skrevet under på husleieavtale og fikk husnøkkelen, JUBEL! Så i går var det å skike på kjøleskap, støvsuger, komfyr og alt vi trenger. Det endte med at Remi kom hjem med et helt nytt kombiskap slik jeg ville ha, og.. En kaffemaskin?! Kult. Det har jeg ønsket meg siden jul ifjor, så det var jo en god oppmuntring at han kom hjem med det ! Så har vi sansynligvis fått komfyr av noen bekjente, så slipper vi å kjøpe det. Da gjenstår vi med støvsuger, og vaskemaskin. Klarer oss noen dager uten. Hvis alt går som stae meg vil, skal vi sove der fra i natt av.  Gleder meg sånn til det !

 


Gleder meg som en UNGE til å pakke den ut og prøve den ! Lot den gleden vente til vi har flyttet inn.

 Ellers i går ble det ikke så mye vi fikk gjort, når husleieavtalen gikk i orden var det sent på kvelden. Så selve flyttingen ble utsatt til i dag. Så i går endte det med en ridetur istedet, Henriette skulle flytte hesten sin hjem til der hun egentlig har stallplass. Så jeg salte på Gubben og slo følge ned til Moom før vi skilte lag der. Gubben syns ikke noe om å gå på tur helt mutters alene, og hvertfall ikke å gå fra den andre. Men siden mor krevde det, måtte han bare gå pent og pyntelig videre. Det var jo greit nok når vi hadde mulen vendt hjemover, men han var litt forvirret da han ble litt trukket bakover siden Turid var å se der sist, men alikevel fremover siden det bar hjem. Han vrinsket så høyt at jeg som rytter ristet der jeg satt, han vrinsket virkelig med alle sine krefter. Når vi kom hjem ga han seg, da tok han til takke med å nyte børstingen, han var så svett at jeg hentet en bøtte med vann og børstet han med våte børster for å få av svetten av pelsen. Så fikk han kraftoret sitt og vi tuslet ut hos Snella og Stjerna. Og hva er det første dyret gjør? Jo, han finner seg den største støvhaugen på hele beite og ruller seg. Det var den jobben med å få han ren unnagjort.

 
Kliss våt hest på tørr gjørme= møkkahest.

Fant forresten også den største røyksoppen jeg noen gang har sett!


Den var ikke langt unna å være på størelse med hesten min sin hov.

 

 

 


Stuen, bildet tatt i går. Dårlig bilde, blir fler når vi har flyttet inn.

Jeg blir uten internett når vi flytter, men jeg skal nok spørre om å få låne nettet her av og til. Litt internett er godt å ha. Både for interessen og for alt man bruker nettet til.


Høst-tur med hundene langs elven.

Jeg og Malin gikk tur i dag, for det var jo noe nytt. (nei).. I dag hadde hun fri, så vi gikk tidlig på dagen. Og det var jammen godt, for et herlig turvær! Vi gikk en skikkelig langtur i dag vi ikke har gått før. Og fant noen jorder og en fin elvekant og slippe hundene på, guu så herlig. Ranja trengte å få springe av seg litt nå, så det var jammen godt. Jeg var jo framme med mobilen, såklart. Og det resulterte i et par fine bilder, iallefall koslige om ikke kvaliteten er hundre prosent.

Enyoy!

 

 

 


Ranjavennen:-)

 


Ranja, like før hun treffer stakars Loui med stokken hun bare måtte løpe rundt med..


Jammen kan man se at det er høst nå. Jeg elsker det ! Høsten er så koslig.

Det var dagens bilder fra her.

Ha en flott helg, alle bloggere !









 

Klarer man ikke bestemme seg, tar man like gjerne alt!

Er det det man kaller matkick? Ikke vet jeg. Men har så fryktelig lyst på noe, noe godt ! Noe søtt? Noe godt ..

Youghurt? Sjokoladepudding? Banan? Nei, eple var det jeg ville ha .. Tranebærkrunsj? Troika? .. Jeg greide iallefall ikke å bestemme meg, alle ideene bare popper opp i hodet mitt. Jeg fant like så greit ut at istede for å stå å krevulere, hvorfor ikke bare ta alt? Jeg klarte å spare meg for troikaen og tranebærkrunsjen. Så kveldsmaten ble seende slik ut, perfekt for å stoppe ideene om alt jeg har lyst på, for i kveld.


 

I helgen som var fikk jeg barneklær av stemoren min, som hun fikk av datteren sin til meg. Som har fått barn, men som har vokst fra klærne sine. Fin anledning for oss som venter:) Jeg elsket de ! Kjempefine klær, som jeg virkelig gleder meg til å kle på min datter, gleder meg virkelig! Selv om jeg av og til er glad jeg bare er gravid enda. Så kjenner jeg gleden og et snev av utålmodighet av og til.


Dårlig kvalitet på bilde, er stort sett mobilen i aksjon om dagen. Men det ser iallefall slik ut. Siden det er våre første klær, føles det jo veldig stort:)

 


 

Les mer i arkivet » Mai 2012 » April 2012 » Desember 2011
kajasvesleblogg

kajasvesleblogg

21, Vågå

Jeg er Kaja, ei Gausdalsjente som gikk på skole i Vågå for tre år siden, og grodde fast her da jeg fant en veldig kjekk gutt og dele hverdagen med. Vi fikk ei lita jente den 14 februar-2012. Er agronom, men har ikke fått noen nytte av det. Blir mer studie på meg når det lar seg gjøre, frem til da kan jeg tenke ut hva jeg vil med fremtiden. Den store interessen er jo dyr, såklart! Er selv eier av to vakre hester, og en stor kosebamse av en hund. Her i min blogg, vil det bli skrevet om vår hverdag, og mine opplevelser og tanker, og andre ting jeg føler er hvert å skrive om:-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits